Helt fra begynnelsen av menneskehetens bruk av verktøy, har vi hatt behov for ambolter. Fra neolitisk tid, og bryting av flint for senere å lage redskaper, til gullsmedenes finarbeid og massive industrihammere på mange hundre tonn.
Tidslinjen om utvikling av ambolter blir fort ganske komplisert, ettersom forskjellige deler av verden nådde bronse- og jernalder på ulike tidspunkt. I tillegg til at enkelte områder og sivilisasjoner nærmeste hoppet over deler av denne utviklingen, for eksempel ved å komme i kontakt med, og bytte til seg, redskaper fra koloniserende europeere. Denne artikkelen er derfor ikke ment å være en absolutt sannhet om utviklingen av ambolter, men heller en samling med øyeblikk, sentrert rundt Europa og Norden.
I starten var nok hammer og ambolt ganske løse begreper. Hammer var den tingen du holdt, og ambolt var den tingen du slo på. Først var nok dette redskaper mest brukt til å knuse skallet på nøtter, bein for å komme til margen, eller for å åpne krabbe, hummer eller andre dyr med eksoskjelett. Stort sett ble det trolig brukt mer eller mindre tilfeldige steiner i passe størrelse, men vi kan tenke oss litt videre. For eksempel kan et feilslag, eller kanskje slitasje, ha delt den ene steinen, som ga et resultat med forholdsvis skarp kant, og det tidlige mennesket var nok rask til å skjønne hva noe slikt kunne brukes til.
Det første funnet av steinverktøy stammer fra Lomekwi i Kenya, og er datert til å være 3,3 millioner år gammelt. Dette er ca 1 million år før det eldste fossilet av homo-slekten. Her ble det funnet flere steiner som bærer preg av å ha blitt brukt til å slå med, og på. Det noe yngre funnet fra Oldowan i Tanzania, ca 2,6 million år gammelt, inneholder flere gjenstander som tydelig har blitt formet for å ha en skarp skjærende kant. Mye av dette ble gjort ved å slå steiner mot hverandre. Først ved å dele runde steiner ved å slå dem mot en ambolt, deretter ved å slå av skår for å få en skarp kant.
På British Museum har de to neolitiske ambolter av flint i sin samling. De bærer tydelig preg av å ha blitt slått på, og forskjellige sider av steinene har ulike bruksmønster.
La oss nå bevege oss bort fra stein, og over til metallarbeid. I Iliaden, skrevet av Homer ca år 700 f.kr., er det en beskrivelse av Hefaistos og hvordan han smir skjold og rustning til Akilles.
“Så kastet han kobber på ilden, solid tinn, kostbar gull og sølv, og la en stor ambolt på amboltblokken. I den ene hånden grep han en tung slegge, i den andre en tang.”
Hefaistos avbildet på en drikkekopp, hvor han gir våpen og rustning til Thetis, Akilles sin mor, laget i det 5-årundre f.kr.
Freske fra Pompeii. Hefaistos er også her avbildet, i arbeid med rustningen til Akilles, men nå med to assistenter mens Thetis ser på.
Merk hammerene laget for platearbeid og gravering, samt flere steiner som mest sannsynlig var brukt som ambolter. Trolig hadde de alle forskjellige funksjoner og fasonger, som gjorde dem egnet til å forme plater med bronse på ulikt vis. Det er riktignok noe “farlig” å lese for mye i kunstneriske avbildninger. Det er ganske usannsynlig at kunstneren selv hadde inngående kunnskap om verktøyene smedene brukte, spesielt om de skulle avbilde noe som var allerede flere hundre år i fortiden. Om de gjorde noen form for “research”, så var det nok begrenset til et besøk hos sin lokale smed, skisse litt av hvordan de jobbet, og så legge på litt kunstnerisk frihet for å få det til å stemme med de gamle historiene.
I Hellas og de omkringliggende områdene begynte jernalderen å gjøre seg gjeldende fra omtrent år 1000 f.kr. Men frem til omkring år 4-300 f.kr var bronse fremdeles et vanlig materiale å bruke. Aleksander den Store sin hær var utstyrt med våpen av jern, men mesteparten av rustningen deres var fremdeles i bronse.
Det har blitt funnet og beskrevet flere ambolter fra denne perioden, men jeg har ikke fått noe klart bilde av hvilke størrelser som var vanlig på den tiden.
Her er to bronseambolter fra British Museum. Den høyre veier 146 gram, og er 67 mm lang, og er datert til 13-800 f.kr. Den venstre er beskrevet til å veie 161 gram, være 48 mm lang, med små flak av gull hamret inn i overflaten.
Britisk ambolt fra ca år 400, funnet i Bedfordshire, England. Tverrpinnen har to løkker på hver side som hindrer den i å bli hamret for langt ned i bakken, eller ned i en stubbe ved bruk. Denne ambolten er antatt å være brukt til å tynsle ljåblad, altså smi ut eggen kaldt for å arbeidsherde og skjerpe stålet. Funnet sammen med andre verktøy og redskap relatert til jord- og skogbruk.
Mest sannsynlig hadde de større ambolter i bronse også, og så snart jern ble produsert, ble det nok også laget ambolter av jern, men det er dessverre få arkeologiske funn med eksempler av dette som er så gamle.
Lite sidesport: Ved blestring av jern får man en lupp ut av maseovnen som gjerne er veldig porøs og trenger noen runder med hammer for å bli “pakket” tett og bli en sammenhengende jernbar. I denne prosessen er det ikke ønskelig å direkte smi luppen, bare banke den tettere. Derfor har det vært vanlig å bruke en trestubbe, gjerne med store treklubber, når man driver med blestring av jern.
Vi hopper fremover i tid, og litt lenger nord. I Egil Skallagrimssons saga, skrevet i første halvdel av 1200-tallet, og som beskriver koloniseringen av Island i årene 900-1000, står dette:
Norrøn originaltekst, ca 1200:
Skalla-Grímr var járnsmiðr mikill ok hafði rauðablástr mikinn á vetrinn. Hann lét gera smiðju með sjónum mjök langt út frá Borg, þar sem heitir Raufarnes. Þótti honum skógar þar fjarlægir. En er hann fekk þar engan stein, þann er svá væri harðr eða sléttr, at honum þætti gott at lýja járn við, - því at þar er ekki malargrjót, eru þar smáir sandar allt með sæ, - var þat eitt kveld, þá er aðrir menn fóru at sofa, at Skalla-Grímr gekk til sjóvar ok hratt fram skipi áttæru, er hann átti, ok reri út til Miðfjarðareyja, lét þá hlaupa niðr stjóra fyrir stafn á skipinu. Síðan steig hann fyrir borð ok kafaði ok hafði upp með sér stein ok færði upp í skipit. Síðan fór hann sjálfr upp í skipit ok reri til lands ok bar steininn til smiðju sinnar ok lagði niðr fyrir smiðjudurum ok lúði þar síðan járn við. Liggr sá steinn þar enn ok mikit sindr hjá, ok sér þat á steininum, at hann er barðr ofan ok þat er brimsorfit grjót ok ekki því grjóti glíkt öðru, er þar er, ok munu nú ekki meira hefja fjórir menn.
Dansk oversettelse, 1923:
Skallagrim var en god Jærnsmed, og smeltede en stor Del Myremalm om Vinteren. Han lod en Smedje bygge i Nærheden af Søen, langt borte fra Borg, men tæt ved Skoven. Men da han ikke kunde finde nogen Sten, der var haard og jævn nok til at hamre Jærnet, thi paa dette Sted fandtes ingen Stene, men kun lutter Sand og Grus langs med Søen, skød han en Aften, da de andre var gangne til Sengs, et otteaaret Skib ud, og roede til Midfjordsøerne, lagde sig for Anker, steg over Bord, dykkede under til Havets Bund og bragte en stor Sten op med sig, som han lagde i Skibet. Derpaa roede han til Land og bar Stenen hen til sin Smedje og lagde den uden for Døren; denne Sten brugte han siden til at hamre Jærn paa. Den ligger endnu der med en stor Del Hammerskæl ved Siden, og man kan se paa den, hvorledes den ovenpaa er banket, og hvorledes den har været slidt af Brændingen, hvor den laa, og at den ikke ligner de andre Stene paa dette Sted; nu er det alt det, at fire Mand kan løfte den.
Dette høres mer ut som en legende, enn beskrivelse av noe som har skjedd. Med i de islandske brevene, som ble sendt til familier hjemme i Norge, var det flere ganger nevnt behovet for å få sendt over kvernsteiner for å male korn til mel. Når du først har verktøy for å frakte stein med båt, er det ikke så nøye om det er kvernstein eller amboltestein som blir sendt over. Kanskje er denne berettingen om Skallagrim, mer en fantasifull beskrivelse av at han bærte den nye store amboltsteinen sin opp fra båten på egen hånd?
Hvorfor dette fokuset på amboltsteiner? Selv om jern var blitt en vanlig handelsvare, og på dette tidspunktet hadde utkonkurrert bronse på nesten alle områder, utenom som dekorasjon og i smykker, var jern fremdeles veldig dyrt og kostbart. Selv om det er mulig å gjøre en stor og tung jobb på en liten ambolt, så vet vi alle at en større ambolt gjør store jobber enklere, og stein fikk du jo nærmeste kastet etter deg.
Med bakgrunn i det, mener jeg at ambolter av stein var veldig mye mer vanlig før, enn hva vi har en tendens til å tro. Stein har også flere fordeler over en ambolt av jern, utover tilgjengelighet i god størrelse. Nå er det verdt å nevne at det finnes veldig mange forskjellige typer steinarter, og de ble alle brukt til forskjellige ting, men i veldig grove trekk: stein har veldig god komprisjonsstyrke, er hardere enn jern, forholdsvis lett å forme og polere, og har dårligere termisk ledeevne, som gjør at emnet som ligger på steinen blir kaldt saktere.
Det vi har funnet av ambolter fra jernalderen, spesielt i Norge, har gjerne vært små saker, spesielt etter dagens standard. Sjeldent mer enn 5 kg tunge, opp til 16 cm høye og forholdsvis lite horn, om de har horn i det hele tatt. Disse amboltene var nok ikke begrenset til bare jernarbeid, men ble trolig også brukt til finere saker som gull og sølv.
Vikingambolter. Venstre, funnet i ved Grimstad, Norge. Høyre Funnet i Hol, Norge. Ca 9x9 cm og 10 cm høy. Foto begge: Kulturhistorisk Museum, Norge.
Ambolt i tre og jern, høyde ca 10 cm og vekt ca 10 kg, fra Maldivene. Foto British Museum.
Tradisjonell kinesisk ambolt. Foto: Anvilfire.com
Beveger vi oss fremover mot middelalderen ser vi at amboltene blir stadig større og tyngre, men fremdeles ikke på langt nær så store som vi gjerne ser og higer etter idag. Med stadig mer jern i omløp begynner det nå å bli rom for spesialiserte ambolter og mye lokal variasjon. Fra der hvor “alle” ambolter fra jernalderen har omtrent samme fasong, liten arbeidsflate og stutt horn, kan vi utover middelalderen og opplysningstiden finne ambolter med markante særtrekk som kan spores geografisk tilbake til forskjellige steder i verden og som tydelig har blitt brukt til å lage spesifikke ting.
Ambolt fra middelalderen, til platearbeid, ca 20 cm lang. Funnet i Oslo. Foto: Kulturhistorisk Museum
Det er vanskelig å si nøyaktig noe om hvordan utviklingen av ambolter foregikk i Norden. I før-industriell tid var jern så dyrt at det kan ha vært lønnsomt å spare på hver eneste lille bit. Om dette strakte seg til å smelte om glødeskall og jernspon er noe usikkert, men det som er rimelig sannsynlig er at de ønsket å drive med mest mulig gjenbruk.
Alt mulig av kapp, gamle spiker, og annet som knakk eller var i ferd med å ruste i filler, kan godt ha blitt enten støpt om eller sveiset sammen og smidd ut på nytt. Jeg vil påstå at dette gjenbruket også gjaldt amboltene, men kanskje ikke på et så drastisk vis.
Kvaliteten på jernet før den industrielle revolusjonen var mye dårligere, eller snarere av en helt annen type, enn det vi har i dag. Ofte kjent som stripejern, eller Lancashirejern, og består av vekslende lag med jern og silisium. Dette gjør det veldig lett å kjenne igjen, og gir opphav til navnet, ved at det etter noen værbitte år, kan få en nesten treaktig, eller stripete, tekstur. Langs med kysten mange steder i verden kan vi se rester av slikt jern, i fortøyningspunkter på svaberg, langs med brygga eller i gamle ankere som har blitt satt ut som dekorasjon. På grunn av de lagvise forbindelsene med jern og silisium, må stripejern bli smidd på forholdsvis høy temperatur for å unngå at endene fliser seg opp og emnet deler seg. Stripejern var også generelt et mye mykere materiale, og det er historier om mange gamle smeder som ga seg, da moderne konstruksjonsstål tok over markedet opp mot århundreskiftet.
Det skal riktig nok nevnes at uansett hvor varmt du smir jernet, så vil ambolten bli slitt, som betyr at ambolten vil trenge vedlikehold. Idag har vi mange moderne hjelpemidler og et helt annet forhold til materialkostnaden. Vi kan for eksempel fange en vinkelsliper og slipe banen på ambolten flat. Vi kan bruke sveiseapparat og legge på mer stål, eller vi kan rett og slett bare kjøpe en ny. Det koster penger, men sammenlignet med timesprisen før i tiden, er dagens ambolter nesten gratis, i hvert fall om du setter det i sammenheng med en som skal leve av ambolten sin.
Smidd ambolt. Ca 22 cm høy, 34 cm lang og med 6 cm bred bane.
Typisk smidd gårdsambolt fra Elverum, Norge, med hoggtann
Gammel smidd ambolt fra Østerrike, med de særegne trinnene på foten, og med firkantet hull under hornene og på undersiden for håndtering under produksjon. Foto: Anvilfire.com
Ambolt fra 1736. Baksiden er helt flat, fremsiden skrår noe fremover for bedre å ta imot slag fra oppslager. Ambolten kan legges med baksiden ned og de to hulformene i front kan brukes som undersenker for platearbeid. Trolig Tysk. Foto. Wikipedia.org
Det jeg tror er mer sannsynlig når det gjelder vedlikehold av amboltene før i tiden, er at ambolten mest sannsynlig ble smidd om, og de sveiset på nye lag med jern etterhvert som årene gikk, isteden for å slipe ned eller smi en helt ny ambolt fra bunnen av. Noen antydninger til dette kan vi se på de gamle gårdsamboltene. De har gjerne veldig mange sveiseskjøter og ser ofte ut som et gedigent lappeteppe av jern.
Et problem med å tidfeste ambolter, og annet smijern for den slags skyld, er at jern ikke lar seg datere på noen ordentlig måte. Det har kommet frem nye teknikker som lar oss datere karbonrestene som er inne i jernet, og dette kan si noe om når jernet ble produsert. Vi kan også se på komposisjonen av materialer, se etter urenheter og stoffer som vi vet er typiske fra gitte måter å fremstille jern på og spesifikke steder i verden som kun var operative i en gitt periode, men selv om vi skulle klare å finne ut av alt dette står vi på utrygg grunn. Det er veldig lett å smi om og bruke jern på nytt, og en gitt klump med jern kan ha blitt smidd om mange ganger i løpet av århundrene. Den beste måten å datere på, er å bruke andre nærliggende funn som en indikasjon på perioden. Kort fortalt så er det mye kalkulert gjetting involvert, men vi får stadig mer oversikt og et bedre bilde av hvordan smedfaget så ut for tusener av år siden, og frem mot i dag.
Eksempel på moderne London-Pattern ambolt, fra Framnæs Mekaniske Verksted, Sandefjord. Trolig 1910. Foto: Digitalt Museum, Vestfold Fylkesmuseum
Interessert i flere artikler som dette? Meld deg inn i Norsk Smedforening, for å få tilsendt JERN, et scandinavisk smedmagasin, 3 ganger i året.
Du kan også støtte meg med en liten slant i måneden på Patreon.com/rasmusloen for at jeg skal kunne skrive flere saker som dette, og lage mer innhold om smedfaget og tilhørende historie.