På Næs Jernverk kan igjen lyden av maskinhammeren høres godt over bruset fra elven.
Tirsdag 13. august var det offisiell åpning og innvielse av den nyrestaurerte maskinhammeren på Næs Jernverk i Tvedestrand, Norge. Det er nå 65 år siden demningen brast under en flom i 1959, og lyden hammerslag kan nå igjen høres over bygda, slik det gjorde i nesten 300 år tidligere.
Norges statsminister, Jonas Gahr Støre, var tilstede for selv å klippe snor og spise kake, og fortalte om familiens nære bånd til Jøtul Jernstøperi og den norske jernindustrien. Det var statsministerens bestefar, Johannes Gahr, som overtok Jøtul i 1927, og reddet det fra konkursens rand. Og selv kunne Støre fortelle om flere turer til fabrikken i Fredrikstad sammen med sin bestefar, da han selv var ung-gutt.
Da jeg ble født i 1960, så pensjonerte min bestefar seg, men han var jo fortsatt ledende i styr og stell ved verket, så jeg har jo vært med han ned til Fredrikstad, til verket der […]. Pluss at han var jo veldig engasjert i alt som har knyttet til jern, støpejern og den historien. Vi har jo mye gryter og panner og fine smedprodukter på hytta og hjemme. -Støre
Jonas Gahr Støre fikk lov til å stå ved hammeren og holde litt stål.
En historie som er verdt å fortelle i forbindelse med Næs Jernverk, er historien til Dag Ellefsen. Dag var sønn av den siste verksmesteren, og jobbet selv på jernverket i 1959. Jobben hans da var å styre maskinhammeren, til tross for at han bare var 13 år gammel den gangen. Dette åpner selvfølgelig opp mange spørsmål om barnearbeid og HMS praksis den gangen, men vi ignorer de i dag.
[…]Jeg er jo en av de få som kan huske at hammeren gikk, samtidig at jeg selv var med på det. -Dag Ellefsen
Dag Ellefsen med hammeren han styrte som 13 åring, før demningen brast.
Med rundt 300 skuelystne, inkludert en statsminister og litt andre viktige personligheter, fikk Dag Ellefsen igjen stå ved spakene, slippe til vannet og starte hammeren, slik han gjorde som guttunge før demningen brast i 1959.
Benjamin Kjellman-Chapin demonstrerer bruk av hammeren til å smi ned stangstål.
De siste årene det var drift på Næs Jernverk, var det stille i masovnene, men digelverket og hammerene gikk godt fremdeles. I hovedsak produserte de digelstål av veldig høy kvalitet. Dette var et nisjeprodukt, fortalte Dag, et veldig eksklusivt produkt, men av en tilsvarende høy kvalitet også.
For å sette ting i litt perspektiv, Næs Jernverk klarte å tjene penger og holde driften gående ved å bruke maskinhammere basert på et design som strekker seg helt tilbake til Han Dynastiet (202 f.kr-220 e.kr) i Kina, kombinert med digelstålproduksjon, den nyeste og mest høyteknologiske stålproduksjonen som kom ut av den industrielle revolusjon. Det er en kombinasjon jeg selv synes er utrolig spennende.
I dag står kun et annet digelverk igjen i Europa, og det står i Sheffield, England.
Om Næs: Av de 37 jernverkene vi har hatt i Norge, var Næs blant de første, og det siste, i tillegg til at det var et av de som var i drift lengst.
Hammerverket og masovnen ble bygget til jernverkets oppstart i 1665, den gangen under navnet Baaselands Værk. Masovnen ble i 1830 utvidet med en ekstra pipe, noe som doblet kapasiteten til verket. Og var det behov for å støpe ekstra store deler, fyrte de begge ovnene samtidig.
Jernmalmen ble i hovedsak hentet fra Arendal-gruvene like i nærheten, og trekullet ble milebrent av skogen som lå rundt verket.
Hammerverket består av 3 vanndrevne vippehammere. Minste på 150 kg, den nyrestaurerte på 350 kg og den største på ca 1 tonn.
Tidlig på 1800-tallet, under ledelsen av Jacob Aall, var det omtrent 400 ansatte ved verket, inkludert smeder, gruvearbeidere, kullbrennere, og transportarbeidere.
Masovnene ble bygget om til svensk modell i 1886, men produksjonen av eget støpejern ble lagt ned for godt i 1909.
I 1942 brant valseverket ned for andre gang, det ble ikke gjenreist, men maskinene ble satt opp på gresset utenfor hammerverket, og produksjonen fortsatte ute i det fri.
Produksjonen ved verket var betydelig. I 1830-årene ble det produsert over 1000 tonn jern årlig, noe som gjorde Næs til et av de største jernverkene i Norge på den tiden. Produksjonen inkluderte både smijern og støpejern. De mest produserte varene var ovner, kuler, gryter, verktøy og senere også landbruksredskaper som ploger. Det ble også produsert 130 kanoner, levert til det Norske Forsvaret.
Demningen som forsynte verket med vannkraft brast i flom i 1959, og i 1966 ble Næs Jernverksmuseum stiftet. Alle bygninger med inventar og utstyr ble gitt til museet.
Riksantikvaren i Norge utformet en verneplan for tekniske og industrielle kulturminner i 1994, som inkluderte Næs Jernverksmuseum som ett av seks objekter på lista. I 2022 er Næs jernverksmuseum et av femten industrielle anlegg i Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner.
For mer on Næs Jernverk, jernverkshistorie, åpningstider og demonstrasjon av hammeren, se jernverksmuseet.no
Interessert i flere artikler som dette? Meld deg inn i Norsk Smedforening, for å få tilsendt JERN, et scandinavisk smedmagasin, 3 ganger i året.
Du kan også støtte meg med en liten slant i måneden på Patreon.com/rasmusloen for at jeg skal kunne skrive flere saker som dette, og lage mer innhold om smedfaget og tilhørende historie.